Personlig læringsteknologi – en kikk på 1:1

Posted on 30. oktober 2011

1



USA og England har frontet 1:1 programmer for «Personlig læringsteknologi» lenge, og utbredelsen er høy. I staten Maine har de kjørt 1:1 program i snart 10 år. I Norge har fylkeskommunene gjort mye de siste 3-4 årene, mens i grunnskolene er det skralt. Ikke bare mangler det 1:1 programmer, men maskinpark og løsninger er av en type som skaper venting og ineffektivitet. Vi fornemmer at personlig læringsteknologi ikke skaper læring helt av seg selv.

Det er åpenbart noen terskler som _må_ overvinnes før det er vits å tenke 1:1. Monitor 2010 har dokumentert noe av dette og Eva Bratvold spør med et hjertesukk: Er hver sin PC i klasserommet løsningen? Gårdagens løsninger er ihvertfall _ikke_ svaret, det er mange enige om. Eva berører komplekse tekniske utfordringer, og både Snorre Løvås og undertegnede bidro med kommentarer til hennes artikkel. Jeg har plukket litt fra disse kommentarene. Kortversjon om terskler:

  • Infrastruktur som takler 1:1
  • Driftsmiljø som forstår løsningene
  • Overdreven sikkerhet i elevnett er uheldig og sløsing av ressurser
  • Benytte klienter som er enklere å drifte, er mer tilgjengelig i bruk, og har raskere oppstart enn PC-parken beskrevet i Monitor 2010

Mange lærere lurer på om «Skolen er en internettcafé«? June Breivik skriver et godt svar på denne utfordringen. Bloggpost fra Senter for IKT er også verdt å lese, Jørund Høie Skaug skriver om klasseromsledelse og gir flere praktiske råd.

Da har jeg beveget meg gjennom noen av de kjente tersklene og flytter meg videre til det jeg egentlig vil skrive om.

    ——

Maine – en modell å se nærmere på.

Visjonen i staten Maine startet hos tidligere guvernør Angus King:

    «Vi skal dyktiggjøre elevene på å møte en verden i stadig raskere utvikling».

Angus og andre i lederskapet innså at de måtte transformere utdanningssektoren drastisk for å nå visjonen. De ble enige om at det virkemiddelet som raskest ville føre til endring i retning av visjonen, var å utstyre alle lærere og elever med personlig læringsteknologi. Lang historie kort, Maine feirer 10 års jubileum høsten 2012.

Maine har 5 lettforståelige pilarer i sitt 1:1 program:

1. Kapital – budsjett
2. Integrasjon med læringsresultater
3. Kontinuerlig fornyelse
4. Istandsetting- og profesjonell utvikling av lærerne
5. Videreutvikling av økonomi

Jeg opplever begrepsbruken hos Maine fruktbar og «åpen». De holder fokus på læring, læringsresultuater, og utvikling av lærere. Personlig læringsteknologi skal bidra innenfor disse rammene. Samtidig må det være økonomi i prosjektet.

Det er også nødvendig å ha en visjon, en ledestjerne.
En visjon er samlende, den hjelper en flokk å gå i noenlunde samme retning. Visjoner kan ikke uten videre kopieres, – de må ha lokal tilhørighet og lokal forankring. Norske kommuner og fylkeskommuner må eie sine egne visjoner. Deretter må de gjøre sine visjoner kjent, la grasrota gjøre dem til sine.

Jeg stopper her i denne omgang, jeg planlegger en føljetong om temaet. Dersom du har synspunkter på dette setter jeg pris på om du kommenterer nedenfor.

Aktuelle artikler:

Elevens univer – tanker etter #NKUL2012
Personlig læringsteknologi til grunnskolene, nå!
Menneskelige prosesser må integreres i IKT
iPod touch som digitalt verktøy
iPad vil reformere IKT og pedagogikk
Pedagogikk og økt læring er målet

Advertisements